Slektsforskning i eple – DNA avslører ukjente familiebånd

Epledyrking har en lang historie her i landet, med røtter tilbake helt til vikingtiden. Med tilgang til nye produktive sorter og dyrkingssystem på 80- og 90-tallet holdt mange norske gamle fruktsorter på å forsvinne helt. Heldigvis ble det initiert innsamlingsaksjoner og bevaring av epletrærne man samlet inn i såkalte klonarkiv. Det har regjert flere teorier om opphavet til de forskjellige sortene og hvilken sort som er eldst. Det er først nå, med tilgang til ny teknologi man virkelig kan utforske slektskapet mellom gamle norske sorter og deres slektninger på kontinentet og i andre land.

Eplesorten ‘Prins’
Foto: Dag Røen

I mange år har ikke ‘Prins’ visst hvem foreldrene var.  Altså ‘Prins’, – det lille gule eplet med flammete røde striper, som smaker passe syrlig og sprøtt. Rettere sagt, epleforedlerne har ikke visst hvem foreldrene til Prins er. Dette er ikke en situasjon som er unik for ‘Prins’. Mange av de norske eplesortene våre har ukjente eller feilaktig oppførte slektstavler. Det kan skyldes at sorten er så gammel at foreldresortene brukt til kryssing aldri ble skrevet ned, eller at den er resultat av åpen insektpollinering med pollen fra en ukjent far.

Selv om forbrukere gjerne spiser et ‘Prins’-eple uten å måtte vite at det er et avkom etter den gamle norske eplesorten ‘Granat’, er dette viktig informasjon for epleforedlerne. Det gir foredlerne mulighet til å kunne spore viktige egenskaper som for eksempel sykdomsresistens. I den amerikanske sorten ‘Honeycrisp’, har man nylig funnet gen som gir resistens mot soppsykdommen epleskurv. Dette genet har blitt arvet ned fra en av dens forfedre, den russiske 1700-talls sorten ‘Duchess of Oldenburg’ (hos oss bedre kjent under navnet ‘Charlamowsky’).

Selv om forbrukere gjerne spiser et ‘Prins’-eple uten å måtte vite at det er et avkom etter den gamle norske eplesorten ‘Granat’, er dette viktig informasjon for epleforedlerne. Det gir foredlerne mulighet til å kunne spore viktige egenskaper som for eksempel sykdomsresistens. I den amerikanske sorten ‘Honeycrisp’, har man nylig funnet gen som gir resistens mot soppsykdommen epleskurv. Dette genet har blitt arvet ned fra en av dens forfedre, den russiske 1700-talls sorten ‘Duchess of Oldenburg’ (hos oss bedre kjent under navnet ‘Charlamowsky’).

Eplets historie

Siden antikken har eple vært den viktigste frukten i det tempererte klimaet i Asia og Europa, og det har blitt avlet frem mange eplesorter. Eplene vi kjenner fra kommersiell dyrking i dag har i hovedsak sitt genetiske opphav fra Kazakhstan og Kirgisistan, men med noe genetisk innslag fra det europeiske villeplet. Nyere forskning viser at sidersortene trolig har større slektskap med det europeiske villeplet sammenlignet med konsumeplesortene.

Man har lenge trodd at eple har blitt dyrket i Norge siden munkene introduserte arten på 1200-talet. Det ser imidlertid ut til at også epledyrking kan være eldre enn de første klostrene i landet. Gjennom import av materiale fra eldgammel tid har Kazakhstaneple, det Europeiske villeplet og den domestiserte arten utviklet seg gjennom frøsåing, naturlig utvalg i klima og menneskene sitt utvalg av de beste sortene. På 1300-1400 tallet ble eple særlig dyrket langs fjordene i Sogn og Hardanger, som dermed har lange tradisjoner innen fruktdyrking. Epledyrkinga spredte seg ut over flere deler av landet med gunstig klima, som langs Oslofjorden og i Telemark.

Fruktdyrkerne har siden starten innført sorter fra utlandet, som frø eller podekvist – altså en klon av sorten. De tok godt vare på de beste krysningene og mutantene som oppsto, ettersom ikke alle var like godt tilpasset et norsk klima. Landet vårt ligger langt mot nord, sommeren er kort og kjølig sammenlignet med fruktdistrikt lenger sør. Denne klimatiske forskjellen har skapt utfordringer for fruktbøndene opp gjennom tidene med tanke på både fruktkvalitet og plantevernarbeid. Veien fram til godt tilpassede sorter som gir årviss stor avling av god kvalitet, har vært lang og er fremdeles et viktig mål i den norske epleforedlingen.

Eplesortssamlinger

Mange av de eldre eplesortene våre er bevart i såkalte klonarkiv ulike steder i landet. Nøkkelpersoner sørget for å ta vare på sorter som ikke lenger ble dyrket og etter hvert ble et landsdekkende nettverk av sortssamlinger administrert av daværende Nordisk Genbank. Da innsamlingen pågikk ble det etterlyst melding fra folk som kunne ha eldre sorter stående i hagene sine. Responsen var svært stor. Mange hevdet selvfølgelig å ha tre som var uvanlig bra og av svært stor verdi, noe man etter en objektiv vurdering i etterkant ofte kunne avkrefte.

De største innsamlingsaksjonene ble initiert på 1980- og 1990-tallet av sorter som holdt på å gå ut av produksjon for å unngå at de ble tapt for alltid. Den gang var hovedkriteriet å samle inn eldre sorter fra alle viktige fruktområder i landet, særlig de som hadde hatt stor kulturell betydning. Mellom sortene som ble samlet inn var det trolig mange av samme sort med ulike navn, ulike sorter med samme navn, og mange som var feilmerket. Inntil nylig har det også vært utfordrende å si noe om slektskap mellom de ulike sortene, hvor de kommer fra og hvilke sorter som er eldst.

En nylig genetisk kartlegging av våre gamle eplesorter, gjennomført av Njøs frukt og bærsenter i samarbeid med NMBU og Graminor, har gjort det mulig å rydde opp i klonarkiv og få svar på spørsmål om eplesortenes slektsbånd, opphav og arvelige egenskaper.

En eplesort blir til

Ved Njøs frukt- og bærsenter på Leikanger i Sogn, ligger den største samlingen av eplesorter. Her har det vært forsket på eplesorter i over hundre år, helt siden forsøksgården ble etablert av staten i 1920. I epleforedlingen blir sortssamlingen aktivt brukt for å lete etter viktige egenskaper som fruktkvalitet, tidlighet, resistens mot sykdommer og egenskaper relevante for et endret klima.

Njøs frukt- og bærsenter, Leikanger
Foto: Dag Røen

Tradisjonell foredling er en meget tidkrevende prosess. Mye på grunn av den lange tiden det tar før frukttre kommer i bæring og gir frukt. Normalt tar det 15-20 år fra kryssing til lansering av en ny eplesort. Teknikker som drar nytte av det nylig kartlagte eplegenomet er statistiske modeller hvor man forsøker å identifisere hvilke gener som styrer hvilke egenskaper.  Ved å ta i bruk genetiske verktøy på norsk plantemateriale vil epleforedleren kunne gjøre velinformerte valg om foreldresorter til kryssing og hvilke avkom man skal ta med videre i programmet. Det geniale med disse metodene er at man allerede på et tidlig stadium kan velge ut hvilke avkom som potensielt har beste fruktkvalitet eller skurvresistens, eller andre egenskaper, uten å måtte se og prøve ut frukten først.

Norges eldste eplesort?

Sett bort i fra det europeiske villeplet (Malus Sylvestris) som man vet har eksistert i Norge i over 1000 år, har det lenge vært uvisst hvilken eplesort av det dyrkede eplet som er eldst. For å kunne si noe om dette må man sammenstille DNA-analysene med det som finnes av litteratur om sorten.

Lenge har ‘Jens Pedersen’ blitt regnet for å være vår eldste norske eplesort. Sorten har vært mye dyrket på Østlandet, og særlig i Lier fantes den i alle eldre frukthaver. I boken O. Skard: Norsk pomologi Bind I 1943 skriver Christian Teilmann om en mann som het Jens Pedersen som var flyttet til Norge fra Danmark og skal ha «… frambragt Træet som en ny Art, og givet det en Tilværelse i Norge, som det ikke har andetsteds».

Våre analyser sår imidlertid tvil om denne teorien. I stedet synes sortene ‘Granat’, ‘Hardanger-Rosenstrips’, ‘Torstein’, ‘Fuhr’ og ‘Høyneseple’ å være blant våre eldste eplesorter, da disse kommer opp som foreldre, besteforeldre og oldeforeldre til flere av sortene kjent fra 17- og 1800 tallet. Den gamle sorten ‘Sogne-Rosenstrips’ kjent i litteraturen fra 1781 er ifølge DNA-analysene en krysning av ‘Torstein’ og ‘Fuhr’. Mye tyder på at ‘Fuhr’ og ‘Granat’ er våre aller eldste sorter, men flere undersøkelser er nødvendig før foredlerne endelig kan bekrefte dette.

Både Fuhr og Granat har oppstått fra frø, men hvor disse kom fra, ja det er skjult i historiens mørke – mye likt slik man opplever i slektsforskingen, hvor man kommer til et punkt der man bare ikke kommer lengre.

Eplesorten ‘Rød Torstein’
Foto: Dag Røen

Kilder:

Liv Gilpin, Dag Røen, Marian Schubert, Jahn Davik, Kimmo Rumpunen, Kristina Alme Gardli, Stein Harald Hjeltnes, Muath Alsheikh, 2023. Genetic Characterization of the Norwegian Apple Collection. Horticulturae.

«Norsk Pomologi I. Epler» av Olav Skard (1939).

«Norsk frukthistorie», Finn Måge (2016)

https://www.facebook.com/graminor